tirsdag 25. november 2014

Dette er min gamle blogg

Alle innleggene i denne bloggen er overflyttet til min nye blogg.
Denne finner du på fredheggen.blogg.no

Velkommen skal du være!

Mvh

Fred Heggen

fredag 17. mai 2013

Kan psykopaten føle skam?

Kidnappingene i Cleveland

Jeg sitter med nettavisene og ser på bilder av Ariel Castro fra fengslingsmøtet i Cleveland, USA. Dette er altså mannen som i  åresvis har holdt tre kvinner lenket fast i kjelleren sin. Kvinner han kidnappet, voldtok og torturerte. Fordi han hadde lyst til det. Fordi han nøt det.

Jeg ser på ham, og jeg kjenner jeg blir litt overrasket. Står ikke mannen der og skammer seg? Det ser i hvert fall ut som om han gjør det. Hodet er bøyd. Blikket er nedslått. På samtlige bilder. Fortvilet forsøker han å skjule ansiktet sitt bak den den blå jakkekragen. Han vil gjemme seg. Han vil ikke bli sett. Hele skikkelsen utstråler et intenst ubehag. For han vet det er mange øyne som gransker ham. Som nå ser hvem han egentlig er.
Sjarmen hans kan ikke lenger hjelpe ham. «Han var kanskje den hyggeligste mannen jeg noen gang har møtt». Nå er han avslørt. Og han vet det. Kan det virkelig være mulig at han føler skam?

Å skamme seg

Vi vet alle hva det vil si å føle skam. Det er likevel ikke lett å definere denne følelsen. Som etableres tidlig i livet. Hvor tidlig vet man ikke. Kanskje man lærer å kjenne skam første gangen man føler seg avvist av en viktig omsorgsperson? Første gangen man føler seg utilstrekkelig. Ikke god nok.
Det er gjennom øynene skammen aktiveres. Skam handler nesten alltid om å bli sett. Av andre. I situasjoner man ikke kan kontrollere. Hvor man aller helst ville ha sunket i jorden. Hvis det hadde vært mulig…
                                                                                                 Foto: Fred Heggen
«Jeg går alltid i store klær fordi alle (andre) synes jeg er feit»                                                              

Klær beskytter. Klær hindrer andre mennesker i å se det de fleste skammer seg mest over. Kroppen sin. Klærne blir et kompromiss. Skamfølelsen er fortsatt der, men den holdes i sjakk. Den blir til å leve med. 

«Jeg tar aldri ordet i forsamlinger fordi jeg føler meg så ubetydelig"                                                    

For hva skjer nå man reiser seg opp, og begynner å snakke? Jo, man tar plass. Man blir sett, og man blir hørt. Av andre mennesker. Som vil vurdere. Kanskje vil de le av meg?
 «Jeg overnatter aldri borte, fordi jeg av og til kan tisse på meg i søvne»                                         

Dette er en hemmelighet som aldri må bli kjent. Ingen må få se den gule flekken på lakenet. Eller kjenne lukten. For urin lukter.  


Sansenes betydning 

Syn, hørsel, lukt. Sansene våre er sentrale aktører i skammens univers. Ofte kan fantasien være tilstrekkelig til å vekke den latente skamfølelsen. Fantasien om at andre – gjennom sitt sanseapparat – får tilgang til det man har blitt vant til å skjule. Nådesløst ser man sine «feil» gjennom andres øyne, og man er sjelden i tvil om dommen som vil falle.

Jeg leste nettopp en kronikk av en kvinne som i flere år hadde vært i et forhold med en mann som slo henne. Hun skammet seg ikke over å ha blitt slått. Nei, hun skammet seg fordi hun ikke hadde gått fra ham. Fordi hun hadde fortsatt i forholdet. Fordi hun ikke gjorde det som i ettertid fremstår som det eneste logiske.
Ja, kanskje er hun inne på noe her. Kan det være at skammen i like stor grad er knyttet til den unngåelsesatferden som ofte følger? Man vet hva som må til for at skamfølelsen ikke skal aktiveres.  Men kanskje skammer man seg samtidig over sin egen unnvikelse. Eller feighet. «Hvorfor gjør jeg ingenting med det?»

Jeg har alltid tenkt at for å føle skam må man også være sensitiv for andres reaksjoner. At man må kunne kjenne igjen, og være i stand til å forstå hvordan skammen føles for personen som opplever den. Men forutsetter ikke dette at man har empatiske evner?  

Eller er skam noe som først og fremst er knyttet til tidlige nederlag i livet, og som senere opererer helt uavhengig av det øvrige følelsesregisteret? I så fall behøver man ikke å ha empatiske evner, eller evnen til å kunne føle anger.

Skam i Cleveland?

Tilbake til Ariel Castro, og spørsmålet: Evner han å føle skam? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke  med sikkerhet at mannen er psykopat. Men jeg har en sterk mistanke om at så er tilfelle.

Når en person - i hemmelighet - er i stand til å gjennomføre en systematisk mishandling av tre kvinner gjennom ti år. Samtidig som han er med ofrenes familier på leteaksjoner. Samtidig som han – tilsynelatende uberørt – lever sitt «offisielle» liv der oppe i dagslyset. Uten at noen fatter mistanke. Vel, da begynner denne personen i mine øyne å bli mistenkelig lik en psykopat.

En som spiller på sin glatte, overflatiske sjarm. En som mangler empati. Som aldri føler anger. Dette er en person som er løgnaktig og uansvarlig. En som fremviser en ekstrem form for narsissisme, og føler seg hevet over allmenne lover og regler. Han tar det han vil ha. Akkurat nå. Og han benytter – hvis det er hensiktsmessig - en type vold som kan være instrumentell og sadistisk. Uten å la seg affisere av ofrenes lidelser.
 
Det kan være at Ariel Castro føler en form for skam der han står foran dommeren. En overflatisk skam. Som ikke er relatert til de avskyelige handlingene han har utført. 

Nei, jeg tror han skammer seg over å ha blitt avslørt.

Hadde han fått muligheten, ville han flyttet til en annen by, og gjort det samme om igjen. Uten å blunke. Og skammen han kjente under fengslingsmøtet i Cleveland, ville ikke en gang ha vært et ubehagelig minne.



.



 

mandag 6. mai 2013

Tanker om fornektelse og Vågå-saken

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilken kraft det er i fornektelse. Denne primitive, psykologiske forsvarsmekanismen som kan inntreffe når man føler livshendelser blir altfor truende.

Foto: Vilde Heggen

Fornektelse er en egenskap vi alle har i oss, og som kan vise seg, kortvarig eller langvarig, når virkeligheten plutselig endrer seg. Når den blir overveldende, skremmende, heslig. Når den blir umulig å ta inn over seg. Umulig å bearbeide. Når det mentale forsvarsapparatet står i fare for å bryte sammen.

Det er trist å være vitne til en fornektelse. Trist og uforståelig, men samtidig så gjenkjennelig og forståelig: Urologen som bortforklarer sine symptomer på en begynnende prostatacancer, og som derfor ikke lar seg undersøke.  Den psykisk syke som ikke vil akseptere sin diagnose, og lar være å innta medisiner. Pasienten med hjerneslag som nekter å erkjenne lammelsene i den ene kroppssiden.

Men fornektelse kan også skje i andre sammenhenger. Som en reaksjon på en mer indirekte trussel.  Hvor handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse først og fremst rammer andre mennesker: Familiefaren som ikke vil innse at alkoholmisbruket hans ødelegger ekteskapet og påfører barna varige psykiske skader. Kvinnen som fornekter at ektemannen misbruker datteren seksuelt, og som fortsetter å støtte ektemannen, selv etter at datteren har varslet om overgrepene.

Vågå-saken

I forbindelse med den pågående rettssaken mot ordføreren i Vågå  har forfatteren, Ingvar Ambjørnsen, skrevet en meget god kronikk på nettsidene til NRK, hvor han tar for seg løgnen og løgneren. Ambjørnsen mener en av partene i rettssaken lyver. Hele tiden. Enten lyver ordføreren, eller så lyver jenta. Om ordførerens tekstmeldinger. – Er du like forelsket i meg? – Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt.

Jeg er helt enig med Ambjørnsen i at enkelte mennesker lyver så overbevisende at det kan virke som de tror på sine egne løgner. Vi husker alle at Anders Behring Breivik hardnakket fastholdt at det fantes et hemmelig brorskap han kalte «Knights templar». Til tross for at alt tydet på at denne organisasjonen kun eksisterte i Breiviks fantasi.

Psykiateren Randi Rosenquist gav i den forbindelse følgende kommentar til pressen: «Han lyver vel så han tror det selv.» 

Joda, det finnes lystløgnere, patologiske løgnere, og alle har vi små eller store livsløgner.
Jeg tror likevel at hos enkelte går løgnen raskt over til å bli en form for fornektelse.

Hvis en 50 år gammel mann innleder et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente, vet han utmerket godt at dette er galt. En 14 år gammel jente er et barn, og seksuell omgang mellom voksne og barn er en straffbar handling. I tillegg til at det bryter med alt av etiske, moralske og kulturelle normer og regler.

En overgriper skal holdes ansvarlig for sine handlinger. For overgriperen foretok et kynisk valg; han valgte seg et barn. I begynnelsen lyver han for seg selv. «Dette var utilgivelig av meg, det skal aldri skje igjen.»

Når overgrepene likevel fortsetter, kommer fornektelsen inn som en god støttespiller. «Dette er ikke seksuelle handlinger, men min måte å vise omsorg og kjærlighet på".

 Blir overgrepene offentlig kjent, og det tas ut tiltale, kan fornektelsen bli total. «Dette har aldri skjedd, har aldri sett henne naken, jeg husker ikke, har aldri vært seksuelt tiltrukket av henne, hun må ha misforstått.»

Forskjellen på en løgn og en fornektelse er muligens ikke stor. Men den er viktig. Mens løgnen – under stort nok press - før eller siden slår sprekker, vil fornektelsen være like intakt. Selv når bevisbyrden eller indisiekjeden går entydig mot den tiltaltes forklaring. "Ingen ting har hendt".

At en overgripers ektefelle ofte støtter ham i tykt og tynt, er egentlig ikke så overraskende.
Folie à deux er et fransk uttrykk for ”galskap delt av to”. Uttrykket innebærer at en psykotisk person vil kunne påvirke mennesker han eller hun lever tett sammen med. En i utgangspunktet frisk person kan med tiden komme til å ta inn over seg - og dele - den sykes vrangforestillinger. Dette fenomenet er heldigvis uvanlig.

Det som derimot ikke er uvanlig, er at man i et forhold blir påvirket av den dominerende partens personlighet, atferd og tankesett. Man lærer seg å se og fortolke virkeligheten slik den andre gjør det. Dette innebærer ikke sjelden at man også må dele de samme fornektelsene. 


mandag 29. april 2013

En uverdig behandling av Sørheim og Husby?

Jeg har noen ganger en lei tendens til å uttale meg litt for skråsikkert om ting jeg strengt tatt ikke har førstehåndskunnskap om. Dette skjer oftest i saker som virkelig engasjerer meg, og som berører meg emosjonelt. Den judisielle observasjonen av Anders Behring Breivik var en slik sak.


Det er nå ett år siden rettssaken mot Breivik startet i Oslo tingrett, og som kulminerte med at han noen måneder senere ble dømt til forvaring i 21 år.

tirsdag 9. april 2013

Den vanskelige åpenheten

Så lenge jeg kan huske, har det vært snakket om hvor viktig det er med åpenhet omkring psykiske lidelser. Med jevne mellomrom har det da også stått frem enkeltindivider som har kunnet fortelle om  livskriser, depresjoner eller angstplager. Ofte har dette vært kjente mennesker, og historiene har alltid blitt fortalt på et tidspunkt hvor den aktuelle krisen eller de aktuelle symptomene har vært tilbakelagt.

Solveig Melkeraaen, regissør på Flink Pike.

At det er en kjent politiker eller artist som står frem, er selvfølgelig prisverdig i seg selv. Budskapet vil da være at også kjendiser kan rammes av en psykisk lidelse. Men samtidig gjøres den psykiske lidelsen litt mindre allmenngyldig; den knyttes på et vis til den kjente personen, og overføringsverdien av budskapet kan lett bli utydelig.

Det er også svært sjelden noen går ut i media og forteller om sitt opphold på et psykiatrisk sykehus. Åpenheten begrenser seg til sykdommens art og de konsekvenser den fikk, men utelukker ofte behandlingen som måtte til. En viktig del av en slik behandling kan være innleggelse på en akuttpsykiatrisk avdeling.

Hva slags behandling man vil få der, avhenger selvfølgelig av hvilken psykisk lidelse som fører til innleggelsen. Men noen fellesnevnere er det likevel; man tildeles rollen som pasient, og det er plutselig et behandlingsapparat rundt deg som vil definere problemene, og legge føringer for det videre oppholdet.

Flink pike
Skuespilleren og komikeren, Rigmor Galtung, har vært med på å skape åpenhet om nettopp dette. I sin bok, «Fullt lys og stummende mørke», beskriver hun hvordan det er å leve med en bipolar lidelse. Galtung forteller også om sine innleggelser på en psykiatrisk avdeling.

Jeg har likevel savnet flere stemmer som har kunnet beskrive hvordan det er å bli innlagt på en lukket, psykiatrisk avdeling. Om overgangen fra å være en selvstendig, oppgående person til man gradvis blir så preget av sin psykiske lidelse, at man blir pasient på et psykiatrisk sykehus. Om hvordan man tas i mot, behandlingen man får, menneskene man møter.

Jeg ble derfor svært glad da filmregissøren, Solveig Melkeraaen, fortalte meg at hun ønsket å lage en film om psykiske lidelser, basert på egne erfaringer som pasient på Lovisenberg Diakonale sykehus. Melkeraaen var i 2008  innlagt med en alvorlig depresjon, og hun hadde takket ja til tilbudet om ECT- behandling (elektrosjokk).

Filmen har fått navnet «Flink pike», og den vil bli ferdigstilt i løpet av året 2013. Jeg har stor tro på denne filmen, da den gjennom sin ærlighet og autentistiske stil vil utfordre mange fordommer mot psykiske lidelser, og gi begrepet «åpenhet om psykiske lidelser» et reelt innhold. Dette er da også grunnen til at jeg har ønsket å støtte dette filmprosjektet. Dere kan lese mer om filmen og prosjektet på deres facebookside: Flink pike

søndag 31. mars 2013

Storsjarmøren

For godt til å være sant - del 1

Jeg ble for to år siden anmodet av en kollega om å gi råd til en ung kvinne som nylig hadde kommet seg ut av et belastende forhold, og som nå hadde politianmeldt ekskjæresten for en alvorlig voldsepisode.

Kvinnen, som jeg velger å kalle "Kari", fortalte meg følgende historie:

Den fysiske volden kom først mot slutten av forholdet. I begynnelsen var han bare sjarmerende; røde roser, invitasjoner ut på restaurant, og haugevis med komplimenter.

Aldri før hadde hun møtt en mann med en slik selvtillit; han fremstilte seg selv som en styrtrik grunder, og presenterte fremtidsplaner og prosjekter som skulle gjøre ham til en legende i det private næringslivet.

Men han ønsket ikke gjøre dette uten at han hadde henne ved sin side. Hun som kun var en alminnelig lønnsmottaker. Hun som slet for å få endene til å møtes. Med ett var hun forespeilet en fremtid uten økonomiske bekymringer, sammen med en perfekt livsledsager. Det var nesten for godt til å være sant.

Hun reagerte derfor knapt på at han stadig glemte kredittkortet sitt, og dermed overlot restaurantregningene til henne. Eller at han stadig ba henne legge ut penger for ham. Heller ikke stusset hun over at han stadig fikk inkassovarsler i postkassen.

I begynnelsen kritiserte han henne bare på subtilt vis. Han kommenterte klærne hennes, sminken hennes og venninnene hennes, men gjorde det på en spøkefull måte, og hun tenkte at såpass måtte hun kunne finne seg i. Hun kjente likevel at påpekningene hans gjorde henne litt trist.

Etter hvert ble kritikken mer direkte, og den ble nærmest altomfattende. Ingenting av hva hun sa, tenkte eller gjorde, var riktig, og hun merket at hun begynte å bli usikker på seg selv. I begynnelsen anstrengte hun seg for å gjøre ham til lags, og det gikk så langt at hun brøt kontakten med sin beste venninne. Dette skjedde fordi han mente venninnen hadde en dårlig innflytelse på henne.

Han ville ha sex med henne hver dag, og gjerne flere ganger daglig. Mens hun fortsatt var forelsket, var det seksuelle begjæret hans både opphissende og smigrende, og det fikk henne til å føle seg attraktiv som kvinne. Etter at den store forelskelsen hadde lagt seg, ble sex-behovet hans langt vanskeligere å takle, og han kunne bli ganske hardhendt de gangene hun forsøkte å stanse ham.
Les resten av følgetongen "For godt til å være sant:"

lørdag 30. mars 2013

Voldsmannen

For godt til å være sant - del 2

Første gangen han voldtok henne, kom likevel som et stort sjokk. Det skjedde etter en krangel, hvor hun hadde truet med å forlate ham. Senere fulgte flere voldtekter, og hun begynte å erkjenne at det fantes et monster under masken av overflatisk sjarm.

Det var på denne tiden han også begynte å slå henne. Han brukte flat hånd når han slo henne i ansiktet, mens han brukte knyttneven når han slo henne på kroppen. Han slo henne hardere i magen enn på armene, og senere forstod hun at dette var for å unngå synlige blåmerker.

Hun klarte omsider å bryte med ham. Han gav seg imidlertid ikke, og fortsatte å ringe henne til alle døgnets tider. Hun observerte ham utenfor rekkehuset hvor hun bodde, og fikk snart en følelse av at han fulgte etter henne overalt.

Til tross for dette lot hun seg overtale til å komme hjem til ham på en siste middag. I dag kan hun ikke forstå hvorfor hun gjorde det, men den gangen hadde hun fremdeles ikke gitt opp håpet om at de kunne ha et vennskapelig forhold etter bruddet.

Hun forstod hun hadde tatt en gal avgjørelse i det samme hun gikk inn gjennom ytterdøren hans, men da var det allerede for sent. Han var rundt henne hele tiden, og forsøkte overtale henne til å ta opp igjen forholdet. Hun klarte å holde fast på sin beslutning om at bruddet var endelig, men tilstrebet å forklare dette på en måte som ikke skulle krenke ham unødig.

Han ble ikke truende før han oppdaget at hun hadde mottatt en SMS på mobiltelefonen i løpet av middagen. Han forlangte å lese tekstmeldingen, og da hun nektet ham dette, beskyldte han henne for å være utro. Selv om han hele tiden snakket og oppførte seg kontrollert, visste hun av erfaring at han nå var sint. Hun merket at hun skalv, og forstod at hun måtte komme seg ut av huset så fort som mulig.

Hun takket for maten, og reiste seg for å gå. Idet samme stod han foran henne, og hindret henne fysisk i å gå mot utgangsdøren. Hun husker han sa jævla hore, før han skallet henne over neseryggen. Hun falt til gulvet, kjente en intens smerte i ansiktet, og merket at hun holdt på å miste bevisstheten. Hun registrerte at hun blødde kraftig fra den skadde nesen, og måtte hele tiden spytte blod som fylte munnhulen hennes. Han sparket henne flere ganger i hodet og i brystet mens hun lå nede, og hun fryktet at han hadde tenkt å drepe henne.

I det samme ringte det hissig på dørklokken, og dette brakte ham ut av fatning. Han stanset mishandlingen, og gikk for å titte ut av vinduet. Hun var svimmel og kvalm, og det var vanskelig å puste, men hun klarte å stable seg på bena. Med ustøe skritt nådde hun badet, og låste døren fra innsiden. Til alt hell hadde hun bilnøkkelen i lommen, og hun visste at bilen var hennes eneste sjanse til å flykte. Hun hørte ham komme i retning badet, og i desperasjon klatret hun ut gjennom baderomsvinduet. Med en kraftanstrengelse nådde hun bilen.

Nesebenet var brukket, og neseskilleveggen var alvorlig skadet. Hun måtte gjennomgå to operasjoner. Den fysiske skaden var likevel en ting; mye verre var de psykiske ettervirkningene. Hun slet med angst og utrygghet, og hun kikket seg hele tiden over skulderen.

Det hun syntes var så underlig, var at hun samtidig gikk rundt med en slags skyldfølelse. Hvorfor hadde hun takket ja til den siste middagsinvitasjonen?

Hun var heldig som hadde ressurssterke og handlingskraftige foreldre, og de hjalp henne med å bryte ut av forholdet. I tillegg hadde hun gode venninner som den første tiden byttet på å bo hos henne. Hun pakket klærne og sakene hans i en stor bag, som hun fikk brakt hjem til ham. Hun skiftet lås i ytterdørene, og skaffet seg hemmelig telefonnummer. Hun hadde omsider startet prosessen med å frigjøre seg.


Les resten av følgetongen "For godt til å være sant:"